blogg.no » problembarn0910

Er å spise selv om man er mett en spiseforstyrrelse?

Dette med spiseforstyrrelser er et omgitt tema. Og personlig lurer jeg på en ting..

Jeg spiser MYE, og da mener jeg at jeg spiser selv om jeg er mett. Er det en spiseforstyrrelse eller kalles det bare matvrak? 
Jeg kan bruke 100kr i kantinen på skolen hver dag på mat og brus/sjokolademelk/iste, kake, boller etc. Er det mye?
Jeg kan også spise MANGE cheeseburgere på Mc'donalds bare fordi jeg synes det er mega godt. Æsj. blir kvalm av meg selv noen ganger.  Jeg tør egentlig ikke å spise på sånne steder, siden jeg er alltid redd for hva folk tenker. Sånn som:  Hun skulle kanskje ikke ha spist her, eller, hun burde ikke ha spist flere burgere! Så jeg pleier å gjemme meg.. Men når jeg er på junkfood steder sammen med venner, spiser jeg alltid normale mengder, men så er jeg sulten igjen når jeg kommer hjem, kanskje en time etterpå eller noe.. 

Har sett på TV osv at man utvider magesekken når man spiser for mye.. Og man blir ikke like fort mett osv. skummelt. Tenk om jeg må operere og krympe magesekken min igjen, fordi den er så stor, fordi jeg spiser for mye! Jeg er redd. 

Jeg har blitt så deprimert av mitt eget utseende en gang, at jeg sprøytet utgått krem i munnen for at jeg skulle kaste opp. Kall meg gjerne gal, men jeg er verdens mest misfornøyde jente, når det kommer til kroppen min.

Og en liten stor ting som provoserer meg helt insane, er tynne jenter, som har draget på gutta og i mine øyne er perfekte, går rundt og sier at de er feite. Føler meg ikke særlig mer feit når de sier det skjønner du. ÆSJ. Skjerp dere!

Hvorfor ser jeg på meg selv som tynnere enn det jeg er, men når jeg ser på bilder og speilbilder av meg selv, så blir jeg kvalm av mitt eget utseende? Hvorfor det? Er det slik at man føler seg slik man vil være? Jeg HATER å bli tatt bilde av fordi jeg er så feit. Hater det .

Jeg kunne ha betalt alt jeg eier å har, bare for å se bra ut. Som Miranda Kerr f.eks. Prakteksemplar på ei perfekt jente. Jeg kunne seriøst ha drept for å sett ut som henne.  Eller drepe meg selv.. Hvem vet ?

Savner å være lykkelig..

Jeg savner virkelig det å være lykkelig. Jeg føler ikke at jeg har noen nærme venner lenger, og det sårer meg virkelig. Jeg er overvektig ( i følge BMI'en min og mitt eget synspunkt ) har ikke kjæreste eller noen som er interessert i meg. Du tenker kanskje at det her er ikke noe bare jeg tenker om meg selv. Men jeg er virkelig alene. De vennene jeg har på skolen er egentlig ikke interessert i å være venn med meg, de sier jeg er kul osv. men hver gang det blir sagt noe tror jeg alltid at det er noe dritt om meg. Det tror jeg uansett om noen snakker sånn at jeg ikke hører det. Hintende statuser på facebook som f.eks: Drittkjærring eller noe sånt, tror jeg alltid er rettet mot meg, selv om jeg vet selv at jeg ikke har gjort noe mot noen. 

Jeg lever i en liten boble føler jeg selv, jeg føler at jeg dytter alle vennene mine bort fra meg, og senere kan jeg føle at de ikke vil ha meg der, eller at de ikke liker meg osv. Hvis de er sure for en ting, tror jeg de er sure på meg. 

Jeg vet at jeg har gått opp i vekt etter at jeg begynte på p-piller, ikke vet jeg egentlig hvorfor jeg begynte med de heller, var en måte å bli kvitt mensen smertene på. Har ikke akkurat regelmessig sex. Har hatt sex en gang med en person. i fylla. 

dumt tenker du.. Lett for meg tenker jeg. Kompleksene blir borte i fylla, du gjør som du vil fordi du er så fjern. Men når motparten ikke er like full som deg selv, ser de alle problemene dine, som du tror du gjemmer bak alkoholen. Alkohol er oppskrytt.

Sannheten om meg: Har blitt mobbet for vekten min, og utseende mitt i egentlig alle år. Føler at uansett hva folk sier til meg, om de sier at jeg ikke er feit, så mener jeg at de lyver. For jeg vet sannheten. Jeg vet at jeg ikke er tynn, jeg vet at jeg ikke er pen. Men jeg lever livet og gjør så godt jeg kan. alltid gjort det jeg kan. 

Men når familien sier at man er stor, og at jeg burde trene og begynne på Grethe Roede, eller begynne å spise sunnere osv. da renner det over for min del.. Det er da det sårer mest, og det er da man har mest lyst til å gjøre noe med det, men hva gjør man da, når kampen mot kiloene blir for hard, og man ikke klarer kampen. Hva gjør man da for å tilfredstille familien? Har noen et godt svar på det, så skulle de hatt en medalje, seriøst. 

En periode i livet mitt hadde jeg det så tøft at jeg gikk til psykolog og sleit skikkelig. Jeg har kuttet meg EN gang, kun en gang. Da satt jeg og brukte en skitten saks og klippet meg selv opp. Unnskyldningen min var at katten min hadde klort meg... Arret på armen minner meg om tiden, og jeg ser på arret når jeg har det vanskelig. Øynene mine kjenner smerten fortsatt. Det er kutting nok for meg. I hjertet. Det er der det virkelig gjør vondt. 

Savner virkelig tiden når man lekte i barnehagen, og var venn med en person bare fordi man lekte sammen og likte de samme lekene. Nå er det trynefaktor, vekt og miljø som utgjør hvem man skal være venn med. 
Hater det. Virkelig..




AB - anonyme bloggere

Grunnen til at jeg velger å være anonym er at jeg ikke vil stå frem som en lettere gal person, eller at jeg skal få tilbakemeldinger om dette på skole, jobb etc. 

så vet vi det.. 

Les mer i arkivet » Mars 2010
Problembarnet

Problembarnet

17, Oslo

anonym blogger som blogger om mine vrangforestillinger og paranoide tanker.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits